Våre barn er ikke tjent med digital overbeskyttelse

(Publisert i Agenda Magasin, 26. februar 2026.)

Helt siden barna våre lærte å gå, har vi trent dem på den kommende skoleveien deres. Det er ikke langt, men de må krysse en vei hvor bilene kjører fortere enn de burde. Vi har vist dem hvordan og gradvis latt dem selv ta styringen.

Den eldste begynte på skolen og erklærte så, en mørk vintermorgen: "I dag vil jeg gå alene." Vi fulgte med fra vinduet et stykke. Han gjorde alt riktig, kom seg fram.

Seier! Et stort skritt mot voksenlivet er tatt. En seier også for oss. Vi motstod fristelsen til å si "nei, dette er for farlig, vent et år til".

En klassisk moralpanikk

Barns oppvekst er full av slike øyeblikk hvor foreldrene må spørre seg selv: Skal vi beskytte og begrense eller lære opp og sette fri?

Ofte er det teknologi som utløser den største usikkerheten. I foreldremiljøer over hele landet blåser det nå en kald vind av skjermfrykt. På hundrevis av skoler går de voksne sammen om å love barna en smarttelefonfri barndom.

Tanken er god. Smarttelefonen er en radikal og egenrådig oppfinnelse som vi med rette har et ambivalent forhold til. Vi er ikke sikre på om vi selv bruker den riktig. Det er forståelig å ville skjerme barna, fram til vi føler oss trygge.

Problemet er at mye av kunnskapen vi har om effekten av smarttelefon er tvetydig, vanskelig å tolke. Den gir ikke den typen klare svar bekymrete foreldre ønsker seg. Da ligger forholdene til rette for en klassisk moralpanikk, hvor debattanter fyller gapet mellom angst og kunnskap med nostalgi og enkle svar.

Foreldrenes usikkerhet over sin egen mobilbruk vendes utover mot barna i form av vilkårlige restriksjoner. Strenge maksgrenser for "skjermtid". Ingen smarttelefon før ungdomsskolen. Ingen sosiale medier før man er 16.

Frykt og forskningsslurv er et dårlig grunnlag for lover og regler som skal være til barnas beste.

Grunn til aktsomhet

Skal vi like gjerne avlyse hele debatten og gå tilbake til å dele ut dingser like ukritisk som vi gjorde for femten år siden? Absolutt ikke. Både forskningen og det vi vet om teknologiselskapene gir grunn til aktsomhet. Men bildet er mer nyansert, og fører til mer uklare råd, enn mange vil ha det til.

La oss se nærmere på et innlegg fra den skjermkritiske leiren som fortjener å tas på alvor. Jonathan Haidts bok Generasjon angst. Haidt skriver at ungdom, særlig jenter, har blitt mer engstelige og deprimerte siden 2010. Årsaken er kombinasjonen av smarttelefonen og overbeskyttende foreldre som ikke lenger lar barna gjøre noe på egen hånd.

Overbeskyttelsen hindrer barna i å gjøre den typen sosiale og praktiske erfaringer alle trenger for å taklet voksenlivet. Gjør dem skjøre. Så kommer sosiale medier og fanger dem i en verden av usunne idealer og oppheng i egen status.

Haidt deltar i en tyngre vektklasse enn mange av våre hjemlig skjermkritikere, med gjennomtenkte argumenter og forskningsreferanser. Samtidig har han store skylapper. Han skriver som om teorien har global gyldighet, men bygger den på en amerikansk foreldrestil.

Hva skjedde i 2010-årene?

Amerikanske foreldre mener at barna deres ikke bør få leke uten oppsyn i offentlige parker før de er 14, eller til nød 13, hvis nabolaget er trygt. Dette høres ekstremt ut, og skadelig. Men jeg kjenner ingen foreldre som oppfører seg som de Haidt beskriver.

Likevel siteres Haidt hyppig i norske medier. Hvordan kan vi importere teorien hans, når et av premissene ikke gjelder her?

Påstanden om at unge har blitt tristere og mer engstelige, kan derimot se ut til å stemme også for Norge og flere andre land. Noe skjedde i 2010-årene, samtidig med smarttelefonens inntog - men hva er uklart.

Én studie fant at unge ble mindre lykkelige i Norge, men ikke i våre naboland, og at årsaken var frykt for framtiden. I den nyeste Ungdata-undersøkelsen har flere av de negative trendene fra 2010-årene, som ensomhet, begynt å snu. En studie som fulgte ungdom over lengre tid, fant at økt bruk av sosiale medier ikke førte til depresjon og angst.

Hva betyr dette? Først og fremst at psykologi og samfunnsforskning er vanskelig.

Digital overbeskyttelse

Haidts bok er verdifull, men lider av en påfallende selvmotsigelse: Han kritiserer foreldre som ikke lar barna gjøre småfarlige ting på egen hånd. Vi bør slippe dem ut i gatene, på telttur, la dem få skrubbsår.

Men han tenker omvendt om den virtuelle verden: Der må de unge skjermes så lenge som mulig. Han ser paradokset, men insisterer på at det virkelig er så ille.

En av mange som har kritisert Haidt er psykologen Peter Gray, som mener at han forenkler forskningen. Gray er enig i at overbeskyttende foreldre er en trussel mot unges psykiske helse. Fra 1950 til 1990, skriver han, fikk amerikanske ungdommer det gradvis verre, i takt med at de mistet friheten til å leke alene med venner.

Men så snudde trenden. Fra 1990 til 2005 fikk ungdommene det bedre. Gray mener at PC, dataspill og internett ga dem tilbake mye av uavhengigheten de hadde mistet. At trenden på nytt snudde i negativ retning i 2008, mener han, kommer av at skolen har blitt mer stressende. Argumentet for dette er at det er det unge selv sier, når vi spør. Mennesker er ikke alltid eksperter på egne liv, men det er gjerne en grei antagelse å starte med.

Sentralt i Grays fremstilling står tre lykkefaktorer som unge og voksne har til felles: Uavhengighet, mestringsfølelse og vennskap. Når vi får oppleve at vi er selvstendige, kompetente mennesker med sosial tilhørighet, har vi det bra. Når dette tas fra oss, får vi det verre.

Mestring gir lykke

Også Gray skriver om amerikanske forhold. Men jeg kjenner meg igjen. Som ungdom i 1990-årene husker jeg den berusende følelsen av uavhengighet det ga å utforske digitale verdener uten voksentilsyn. Spill jeg kunne mestre. En datamaskin jeg hadde kontroll over. Sosiale møteplasser styrt av ungdom.

Jeg ser det samme i øynene på mine egne barn når de bygger i Minecraft, eller lærer seg noe nytt på laptopen vi har satt opp til familiebruk. Jeg hjelper dem i gang, ser dem streve litt, miste motet i blant, men så er det som om brikkene faller på plass. De kjører avgårde i forrykende tempo og fryder seg over alt de får til på egen hånd.

Barn og ungdom er ikke så forskjellige fra voksne. De finner lykke i uavhengighet og mestring.

De ønsker også, som oss, å knytte seg til andre og følge med på verden rundt seg. Holde kontakten med venner som har flyttet, bygge nye vennskap, utforske hvem de er. Finne en vei inn i den virkeligheten de ser at vi voksne lever i.

Derfor ender de opp på sosiale medier. Det er viktig å holde fast på hvor naturlig det er å ville knytte seg til andre mennesker med de verktøyene man har til rådighet. For barn, som for voksne.

Men sunne instinkter fører oss i blant til skadelige resultater. Kan det være tilfelle med sosiale medier?

Røykeparadokset

Det virker lite trolig at sosiale medier forårsaker angst og depresjon direkte. Da burde longitudinelle studier ha påvist dette nå. Og Haidts kritikk av amerikanske foreldre passer altså dårlig i Norge.

Deler av teorien hans kan likevel reddes ved å si at det kanskje er ungdomskulturen som helhet som har tatt skade av å bli digital. At skaden skjer på gruppenivå.

En slik teori er vanskelig å bevise, men ville forklare hvorfor ungdommer ble tristere da sosiale medier kom, mens de som bruker dem i moderate mengder har det bedre enn de som ikke bruker dem. Det blir som med den ene på arbeidsplassen som ikke røyket, den gangen alle andre gjør det. De gikk glipp av all den karrierefremmende og vennskapsbyggende småpraten i røykepausene, og falt utenfor - men det ville likevel ha vært bedre om ingen røyket.

Tilsvarende er det dumt å være den eneste 13-åringen uten smarttelefon. Men kanskje hele vennegjengen hadde hatt det bedre om ingen hadde det.

Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er iallfall troverdig, i motsetning til mye annet som nå sies om trusselen fra smarttelefoner. Isåfall er det kollektive tiltak vi bør snakke om. Å finne de riktige reglene for akkurat ditt barn blir mindre viktig, det er omgivelsene de lever i som avgjør.

Under press fra alle kanter

Det slår meg også hvor mye av teknologien vår som nå truer de tre viktige lykkefaktorene Peter Gray skriver om: Uavhengighet, mestring og tilhørighet. De uheldigste barna må leve med at foreldrene deres alltid vet hvor de er og har full kontroll over deres digitale liv.

Men også vi voksne overvåkes og presses fra alle kanter. De store sosiale mediene utnytter og forvrenger tilhørighetsbehovet vårt. De stiller seg mellom oss og vennene våre. Ingen kan mestre TikTok eller Instagram. Alt man kan gjøre er å virre rundt i en maskinskapt labyrint og forsøke å gjette hva Algoritmen ønsker seg.

Neppe sunt for ungdom, men hvor sitter foreldregenerasjonen og diskuterer dette? På Facebook, et ubrukelig sosialt medie som aktivt saboterer muligheten til å bygge gode fellesskap. Der deler de artikler med "link i kommentar", fordi det ryktes at Algoritmen belønner dette.

Skjermkritikk på Facebook

Til og med foreldreaksjonen Smarttelefonfri barndom oppfordrer til å følge dem på Instagram, Facebook og WhatsApp. Tre tjenester som alle er kontrollert av Meta. Mye er uklart i forskningen om smarttelefon, men at Meta drives av onde, griske mennesker, er ettertrykkelig dokumentert.

Ingen av oss bør fortsette å investere tid og krefter i disse tjenestene. Spesielt ikke bekymrete foreldre. Vi burde gå ut og utforske bedre tjenester, bygge opp nye fellesskap barna våre kunne inkluderes i. Det er ingen naturlov at all kommunikasjon på nettet må gå via et lite antall ondsinnete giganter. Men skjermkritikerne har ofte lite kjennskap til de digitale fellesskapenes historie. De nøler med å utforske verden bortenfor Metas fangarmer. Da måtte de jo bygget opp vennelisten sin på nytt.

De ser det som langt mer overkommelig å skjerme barna fra skjermen, så lenge som mulig.

Jeg forstår ubehaget, men hva er planen videre? Skal vi bare vente til ungdommene er 16, og så overlate dem uforberedt til milliardærene som styrer våre egne digitale liv?

Det virkelige problemet

Problemet må omformuleres. Teknologi som tilbyr uavhengighet, mestring og sosial tilknytning er bra, også for barn. Slik teknologi er ikke uten farer, men det er mulig å veilede barna i hvordan de skal bruke den.

Her kan vi sette grenser og vise vei. Så setter vi barna gradvis fri, på samme måte som vi lærer dem å navigere i trafikken og bruke skarpe kjøkkenkniver. Med varsomhet og risikovilje.

Teknologi som binder oss, som ikke kan mestres og som saboterer det sosiale livet vårt, er derimot skadelig, også for voksne. Her trenger vi politisk handling og andre kollektive mottiltak.

Det er ikke 14-åringer på TikTok som bekymrer meg, men faren for at det ikke vil finnes noe bedre for dem å bevege seg til når de blir voksne. At offentligheten og våre sosiale liv aldri vil slippe unna IT-gigantenes klør.